Humor Sider
———————————————-
Tittel: Race To Witch Mountain
Produksjonsår: 2009
Skuespillere: Dwayne “The Rock” Johnson, AnnaSophia Robb, Alexander Ludwig, Carla Gugino, Ciarán Hinds, Tom Everett Scott, Chris Marquette, Garry Marshall, Kim Richards, Tom Woodruff Jr, Paul Darnell
Regi: Andy Fickman.
Manus: Matt Lopez, Mark Bomback
Sjanger: Action, Eventyr
Utgivelsesdato: 21.10.2009
Utgiver: Walt Disney
———————————————-
Skrevet av: Rune Fredstad.
Second Opinion: Are Gaasland – Utenomjordisk elendig!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg som alle andre kan være forhåndsdømmende til visse konsepter hva film angår. Tre gode eksempler på dette er for meg en remake, en remake av en remake og en wrestler-turned-movie-star. Når Disney som hoffleverandør av underholdningsfilmer myntet på den yngre garden valgte å samle disse tre konseptene i en og samme film tydelig inspirert av X-files og andre kjente og kjære sci-fi klassikere heiste jeg ikke akkurat flagget helt til topps. Overraskende nok er filmen nå sett og flagget er i alle fall hevet ett par meter oppover stanga.
Taxisjåføren Jack Bruno kjører sin skinnende gule og høyst elskverdige taxi opp og ned stripa i syndenes by Las Vegas mens han daglig frakter pratsomme turister på jakt etter penger, moro og ikke minst essensen av Las Vegas. Med sin heller brokete fortid som sjåfør for en brutal mafiaboss fortoner denne kjedelig hverdagen seg som en helt grei måte å holde seg unna buret på. Men når det en dag setter seg to tennåringer i baksetet sammen med mange tusen dollar får Brunos rolige tilværelse en knekk av de sjeldne. De to ungdommene viser seg tidlig å inneha utenomjordiske evner samtidig som de er ute på et oppdrag som ikke bare er viktig for dem, men når dette oppdraget også er livsviktig for jordens eksistens setter Jack alle kluter til for å hjelpe de selv om de ikke bare blir jaktet på av et kobbel med lysky regjeringsagenter, men også av en mystisk leiemorder som ikke tar fem flate øre for å sprenge alt og alle for å lykkes med sitt oppdrag som kretser rundt de to tenåringene.
Dwayne ”The Rock” Johnson gikk fra å være en gedigen wrestlingstjerne til å bli en typisk actionhelt med store muskler som ga oss masse hjernedød action, og det fungerte over all forventing. Testosteron i filmer er aldri dumt, men Klippen skiftet plutselig fokus og til manges store overraskelse viste han oss et stort komisk talent som til stadighet har blitt finpusset. Med Race To Witch Mountain har han som så vel som regissøren og manusforfatterne tatt seg ørlite grann vann over hodet uten å drukne helt.
Det å lage en film for de befinner i overgangsperioden mellom barndomstid og ungdomstid er slettes ingen enkel affære. Mange filmer kan fort bli for barnslige mens andre kan bli litt for voksne, med Race To Witch Mountain har regissør Andy Fickman og Dwayne Johnson laget en film under første halvdel fremstår som en perfekt ungdommelig film for de yngre. Her har vi en klassisk historie uten videre dybde hvor drivet skapes elegant ved hjelp en humoristisk og lettfattet dialog, gode nok skuespillerprestasjoner og effekter i særklasse. Actionscenene eksploderer som regel i en fargesprakende fontene med kitchy og neonaktige farger som skaper en følelse av overnaturlighet. Johnson som den helteaktige taxisjåføren viser nok en gang en god stabilitet og en meget imponerende evne til å spille sammen med yngre skuespillere som AnnaSophia Robb og Alexander Ludwig som spiller de to ungdommene med utenomjordiske evner. Ingen skal påstå at dette er Oscarmaterial, men kjemien sitter og sammen byr de på flere scener som fikk gliset til å bre seg hos undertegnede. Underveis får de også selskap av sjarmtrollet Carla Cugino (Watchmen, American Gangster) som sammen med Johnson står for det litt mer sukkersøte innslaget i filmen.
Filmens problem begynner imidlertid ca halvveis når balansen mellom action og barnevennlig humor forsvinner til fordel for et effektshow i særklasse. Her skal det skytes, sprenges og kjøres fort om hverandre. Skurker mister livet og det deles ut slag og spark over en lav sko, dog uten å bli voksent nok, dermed føles filmen også veldig halvferdig når den mister fokuset som tiltaler de yngre i ”mellomalderen”. For de yngste vil disse actionscenene være litt overdrevene mens de samtidig vil være litt for barnslige for oss eldre.
Så kan det diskuteres i det vide og det brede om filmen er god eller ikke. For ved å henvende seg til denne aldersgruppen må en film være mer voksen enn for eksempel Mikke Mus tegnefilmene og langt mindre voksen og dyp enn for eksempel Titanic. Med Race To Witch Mountain blir vi ikke introdusert for de dypeste karakterene, ei heller får vi en historie med mange lag vi kan la oss fascinere over. Klisjeene er så absolutt til stede og direkte spennende blir det aldri siden man vet nøyaktig hvordan det ender. Således vil nok denne filmen blir ørlite grann for enkel for de voksne mens den kanskje blir litt for tung og alvorlig for de minste.
Bilde.
Det hersker ingen tvil om at filmen i seg selv til tider er storslagen og visuelt sett imponerende mens den skorter på andre punkter. Dette er også en passende beskrivelse på 1080p bildet vi får servert. Spesielt i de mørke scenene forsvinner veldig mye av kontrasten og dynamikken når mørkheten tar fullstendig overhånd og hvisker ut skyggedetaljene som ut fra situasjonene å dømme skulle ha vært til stede. Det andre punktet bildet har ørlite problemer er en og annen lys scene hvor man til tross for superb dynamikk får servert en anelse blasse farger som står i sterk negativ kontrast til Blu-Ray formatets i beboende kvaliteter. Dog skal det ærlig innrømmes at det i sedvanlig Disneystil er langt flere av de gode enn de dårlige scenene. For jevnt over er dette en fest rent bildemessig med fantastiske kontraster, fantastisk dynamikk, en enormt god flyt og et ekstraordinært punch i actionscenene. På sitt beste snakker vi her om en virkelig nytelse.
Lyden.
I motsetning til den litt variable bildekvaliteten er lyden nesten på høyde med de aller aller beste lydsporene der ute selv om det mangler den siste lille prosenten for å nå helt opp til legendestatuset. Race To Witch Mountain byr på en stor del gigantiske og lange actionscener hvor lydbildet er mer enn god nok grunn til å sprette champagneflasken i pur ekstase. Dette DTS HD MASTER sporet er nesten perfekt mikset der det skapes et enormt surroundbilde ved hjelp av korrekte plasseringer av de lydmessige detaljene og en absolutt herlig sammenheng hvor lyden vandrer sømløst rundt i rommet mens talen er aldri så distinkt. Her kvitter det om man ser biljakter hvor flere biler er i aksjon, storslagende skytescener eller folksomme lokaler; detaljeringen sitter som et skudd og det er aldri vanskelig å høre enhver detalj.
Race To Witch Mountain faller på mange måter imellom to stoler der den prøve å tilfredsstille både de yngre og de eldre før den nærmest glemmer de yngste til fordel en heidundrande actionfest som dessverre blir litt for tannløs for den eldre garden mens den manglende dybden kommer stadig tydeligere frem. Dette er imidlertid ubegrunnet syting fra undertegnede i et forsøk på å se filmen fra flere sider. For publikummet den er myntet på er dette en heidundrande artig filmopplevelse med masse krutegod humor, imponerende actionscener og ikke minst en Blu-Ray utgave som kan imponere de fleste.
© 2009, SkrotoRama. All rights reserved.
Tror jeg i hvert fald. Jeg har aldrig været i Bonbonland. Men jeg ved, at bolsje-parken sandsynligvis hverken har zombier eller Woody Harrelson, så jeg står ved min overskrift. Zombieland er lige hvad zombie-genren har brug for. Misforstå mig ikke: Jeg ELSKER en god zombiefilm. Jeg elsker endda også lettere slatne zombiefilm og i visse situationer også direkte dårlige zombiefilm. Men genren er træt, og det kan jeg ikke rigtigt benægte. Den sidste "friske" film i genren var velsagtens den vanvittigt fantastiske engelske rom-zom-com Shaun of the Dead, som er en af den slags film, jeg ALTID har lyst til at se. Og hvis du ikke har set den, så skynd dig ned i Fona og køb den i stedet for at læse det her indlæg. Afsted!Zombieland er sjovt nok også en komedie. Er zombiegenren udspillet som horrorgenren, eller er det bare et tilfælde? Måske ikke (den spanske REC er et glimrende eksempel på en uhyggelig zombiefilm), men faktum er nu engang, at sub-genren fungerer allerbedst, når man sidder og svælger i drabelighederne. Og det er lige præcis, hvad man gør i Zombieland. Der bliver ikke sparet på ulækkerhederne, men det er altsammen gjort med verdens største glimt i øjet. En gruppe på fem meget umage mennesker kæmper for overlevelse i et USA, der er lagt øde af zombievirusen. Verden ER med andre ord gået under, da filmen starter, og det er i sig selv ganske forfriskende. Vores hovedperson er en nørdet enspænder, der stik imod alle odds har overlevet. Han har en systematisk tilgang til overlevelse, så da han møder den vilde cowboy-agtige zombiedræber (Woody Harrelson) må han revurdere sin tilgang til, hvordan man lever sit liv i Zombieland. De to samler også to søstre op (eller bliver samlet op af dem, faktisk) på vejen, og så flyver både kuglerne, hjernemassen og de skarpe replikker igennem luften i de ret stramme 80 minutter, som filmen varer.
Og lad mig sige det lige ud: Det er FANDME sjovt! Især hvis man kan grine af folk, der bliver slået hårdt i hovedet med baseballbats, så blodet flyver til alle sider. Det er sort humor i en kulørt actionkomedie, og filmen kan varmt anbefales både horrorfans, komediefans og elskere af actionfilm. Zombieland er tilfredsstillende på alle tre fronter. Dog skal man kunne tåle at se blod. Og indvolde. Og hjernemasse. Men altså...
Zombierne længe leve! Hurrah!
BØH!!!!!!!!!! EN ZOMBIEKLOVN!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Gallery:
> |
|
Video:
Bookmark it:
